Påskeevangeliet møter coronaviruset

Kjære Hellemyr menighet, om dere synes tiden blir lang innimellom i disse dager, kan muligens dette være oppbyggelig – men det tar tid å lese.

PÅSKETANKER - PÅSKEN 2020

Hellemyr menighet

Skrevet av Sigmund Bernhard Kruse

Tekst: Luk 24,1-9                                               

Påskeevangeliet møter Coronaviruset

I min studietid lærte jeg at førstedagene i de kristne høytidene

var anledningen for den store tonen i prekenen - proklamasjonen av underet og begivenheten. Derfor er vi vant til at seierens budskap lyder fulltonende hver påskemorgen:

KRISTUS ER OPPSTANDEN! HALLELUJA!

«Livet vant, dets navn er Jesus», «Han var død, men se han lever». «Påskemorgen, slukker sorgen» !!

Ja, gjør den det ? - for alle ?

Vi synger det - om enn i mindre «flokker» også denne påsken.

Men - det er blitt annerledes !!

Vi har alltid visst at menneskelivet er skjørt og bærer en sårbarhet i seg. Like fullt er vi de siste ukene blitt ekstra minnet på det.

I løpet av en uke endret hele vår verden seg.

Hver uke siden 12.mars har vært som å gjennomleve ett ti år.

Det er en dramatisk tid.

Et stort alvor har seget inn i de flestes bevissthet.

VG har sin egen dødsstatistikk ..

Påskedagen skriver de : 112 700 - i hele vår verden.

Vi må alle følge strenge tiltak og gjøre det vi kan for å hindre smittespredning av Corona viruset.

Hvordan vi handler nå og i de kommende månedene, er avgjørende for hvordan framtida blir for oss alle !!

Denne på mange måter fremmede og uvirkelige situasjonen har skapt en ny virkelighet. Livet er blitt annerledes !!

Samværene våre – møtepunktene våre – ritualene våre.

Alle disse viktige - men kanskje også «selvsagte» måtene vi kom hverandre i møte, og trengte hverandre på - først nå ser vi hvor avhengige vi er av hverandre. Nå når alle møtene mellom oss er begrenset - antallet til stede er bestemt å være 5  og 50 !!

Avstanden mellom hverandre er bestemt til å være - 2 meter !!

Kan kirken rope ut sitt mest grensesprengende budskap nå ?

Om kjærligheten som er sterkere enn døden ? I denne annerledes tiden !!       

Legg da merke til ;

Fortellingene fra påskedagsmorgen gir oss et mer neddempet bilde enn vi ofte hører dem proklamert.

Her er lite av hallelujarop og forløst forventning.

Men mye - rådvillhet -  forvirring - og usikkerhet.

Det gikk en vei for de første vitnene, gjennom de første opplevelsene og fram til de tider da budskapet bredte seg med eksplosiv karakter, og de ofret livet sitt for JESUS.

Men fortsatt – ved daggryet den første påskemorgen – blir det skjøre oppstandelseshåpet – båret fram av etterfølgere – som også kjente på tvil og usikkerhet.

Det var faktisk sorg og frykt som preget kvinnene på vei til JESU grav. Sorg over å ha mistet en de elsket, og som de hadde trodd på og satt sin lit til.

Legg merke til igjen; usikkerheten - fordi de nå var redd for hva framtida ville bringe. Noen – ja, mange – har vært der – før oss !!

Påskens åtte dager i Jerusalem er dager som hver påske har rammet inn kirkerommet vårt i Hellemyr de senere årene.

De er rammen for hendelser som har endret verden for alltid !!

Denne ene uken i Jerusalem - den stille uke som vi kaller den. Men - den var alt annet enn stille for JESUS !!

Den handler om svik, hat og sorg. Den handler om dom og død.

Påskedramaet er kanskje den største av alle grunnfortellinger.

Det handler om å ofre seg. Om å svikte, og å bli sviktet.

Om lidelse. Om tilgivelse – om håpet om en ny begynnelse.

Derfor bringer Påsken oss først og fremst budskapet om forsoning, håp og nytt liv.

Helt fra kirkens første tid har de kristne delt budskapet om at JESU grav var tom. De stolte på og holdt for sant at livet er sterkere enn døden.

Og det startet med få, redde og alminnelige kvinner og menn,

og fra dem spredte denne sannheten seg.

Oppdraget ble gitt allerede til kvinnene som var de første som kom til den tomme graven påskedags morgenen.

«Gå og fortell»  ..

Det er denne fortellingen kirken i dag lever på og gir videre.

JESUS lever - de nydeligste ordene som finnes i historien om GUD og mennesket. Dette er troens kjerne - selve evangeliet.

Ordet evangelion kommer fra gresk og betyr ganske enkelt ;

«gode nyheter».

Det er et nokså langt stykke unna «falske nyheter».

De siste årene er vi blitt kjent med en hel del nye begreper.

Vi har hørt om post-sannhet, alternative fakta og falske nyheter.

Mange mediekommentatorer advarer mot en utvikling der løgn erstatter sannhet og hvor polarisering erstatter dialog.

Det er i så fall – en skremmende utvikling.

Hva kjennetegner vår tid - uavhengig av Corona pandemien ?

På mange vis - merker vi at verden er mer utrygg enn på lenge.

Spenningen  mellom gamle fiender i øst og vest synes å øke,

religionskonflikter og etnisk uro skaper krig og terror.

Også i vårt nære Europa snakkes det om økt polarisering i det offentlige ordskiftet.

Kanskje står sannheten svakt i slike epoker ?

Det gode budskapet blir lett fortrengt av det løgnaktige.

Mer enn noen gang trenger vi derfor å høre at GUD – vår Skaper – kommer med nåde & forsoning til verden.

Uten kristentroens betingelsesløse kjærlighetsbudskap -

og det grensesprengende oppstandelseshåpet -

kommer grunnleggende verdier til å stå på spill !!

Da er vi overlatt til «markedskreftene» på alle livets områder. 

Da rår «pengenes makt» ! De kreftene som forakter svakhet -

som graderer menneskeverdet - som har ett mål:

å tjene mest mulig penger, som dyrker: «suksess og vellykkethet».

«The survival of the fittest» - «de sterkeste overlever».

Påskedagens fortelling starter utenfor den tomme graven. Lukas versjonen av gravfortellingen har dette sentrum i beretningen:

Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde?

Det er en anklage. Men – det er også en anvisning.

Det er fortsatt et aktuelt spørsmål.

De hadde gått dit de hadde sett liket hans bli lagt. Ikke noe er mer naturlig enn å vende tilbake til gravstedet. Det er jo et minnested, et sted for hukommelse og erindring. Det er god folkeskikk å vise respekt og ærbødighet for gravplassen, og for de fleste er det godt for sjelen å ha dette som et element i sorgprosessen.

Den gang som nå. De gikk dit fordi de ville, og fordi det var ventet av dem.Og hvor skulle de ellers lete ?

De ventet ikke unødig. Grytidlig om morgenen, første hverdag -

er de på spranget etter en natt i dobbelt mørke.

Husker dere Johannes fortellingen - Peters ord:

«Jeg drar ut og fisker» ..

Har vi noe annet å gjøre enn å vende tilbake til hverdagen når vi er rystet av hendelser vi ikke har hatt styring på og kontroll over ?

Når dramatiske ting skjer i livene våre - hvor sterkt kan vi ikke da komme til å håpe på at livet skal bli som normalt igjen –

at vi skal gjøre de tingene vi alltid har gjort !!

Grille på verandaen med alle vennene våre - reise til Danmark med hele håndballgjengen. Se Champions League kamper på fotball-pub - stå på sidelinja å heie på barna våre sammen med alle andre foreldre. Molde på besøk på Sør Arena.  

Gå på cafe’ - gå på konsert - gå på kino !!

Alt er nesten «paradis» da av helt «selvfølgelige ting» som vi bare er vant til å gjøre - når livet ikke lenger er normalt !!

Feire dåp med hele menigheten samlet - dele nattverdens sterke fellesskap - feire bryllup - ta avskjed med våre kjære og å ha alle  sammen med oss ; storfamilie, slekt, venner, kollegaer og naboer.

«Alla dessa dagar som kom og gick, inte visste jag att de var livet» !

Tenk hvor vidunderlig hverdagen synes akkurat nå !!

En oppstandelse fra de døde er uten paralleller i vår livserfaring.

Fortellingen er realistisk i forhold til hva de ventet seg.

Ingenting utover det vanlige. Gravlegging er det siste.

Gravskikkene er de samme, med blomster og gravpynt.

Om de nå trodde at han skulle stå opp fra de døde?

Hva skulle det da innebære?

Hvis spørsmålet fra graven bærer på en anklage - er det ikke egentlig en litt urettferdig beskyldning ?

De hadde ikke fått noen håndbok om hvordan man møter det

som ikke skal kunne skje.

Og rettet til oss som ikke kan besøke kirken denne Påsken:

Hvor er vi i forhold til hverdagens livsmønstre og all erfaring omkring død, dødsfall og begravelse?

Hva skal en oppstandelse fra de døde innebære for oss ?

De fleste av oss lever vel trygt beskyttet mot en omkalfatring av alt det vante som en Oppstandelse innebærer ..

JESU oppstandelse fører ikke lenger til noen stor oppstandelse .. eller fete overskrifter.

JESU oppstandelse er en ventet forestilling for oss som tror også

denne Påsken  - eller har noe nytt skjedd ? 

Søker vi ham fortsatt blant de døde?

Har vi satt ham inn i et mønster og et liv som går sin vante gange ? Sin forutsigbare, forventede gange -  fra søndag til søndag -

fra samling til samling - et mønster som vi behersker ?

Hvis han virkelig er oppstått og er levende ?

Og i kirken er vi jo enige om at han ER det - det er derfor vi tror !!

Hva vil da være annerledes?

Hvorfor tror vi det ikke og tar konsekvensene av det?

La oss legge oppstandelsen på et rimelig nivå..

Hvorfor søker jeg fortsatt den levende blant de døde ?

«Frykt ikke», sa engelen. Det var nok en nødvendig trøst.

Den gangen - og det er det i dag - i vår annerledes tid.

Og så: «Gå og fortell at JESUS har stått opp.» !!

Det er dette som er evangeliets kjerne, de «gode nyhetene» som kirken har forkynt i 2000 år:

Sannheten om den tomme graven, om JESUS som gikk i vårt sted og om forsoning for alle mennesker.

Det er dette som gir Håp om at Livet seirer over Mørket og Døden og alle mørkets og dødens krefter !!

Og gir Håp om at Livet står i en større sammenheng.

Påskemorgen gir løfter om en bedre verden, med fred og

rettferdighet, om nestekjærlighet og nåde.

Det budskapet har kirken alltid stått og falt med.

Mange forholder seg imidlertid til denne gode nyheten som en utopisk nyhet,  og tror at den kun er en sannhet forbeholdt kristne.

Men Påskens budskap om forsoning som åpner opp for livet, bærer også i seg perspektiver som gir mening langt utover kirken

og kristen tro !!

Hanne Skartveit skriver godt om dette i en artikkel i VG påskeaften med overskriften: «Det største offeret».

Det er håp i verden – fordi noen er villig til å ofre seg for andre. Enten det er i en konsentrasjonsleir i krig, eller på et sykehus fylt av corona-smittede i dag.

Slik skriver hun nesten en «preken»:

«Påsken handler også om det ultimate offer. Historien forteller oss mye om det å være menneske, enten vi tror eller ikke tror at Jesus hang på korset, og stod opp igjen. Som en klok mann sa til meg: »Vi ser Golgata, der Jesus slepte korset, hver dag, på Dagsrevyen. Påskebudskapet er et forsøk på å gi menneskenes lidelse mening.»

Vi ser menneskenes svakhet tydelig, når de blir satt på prøve. Disippelen Judas som peker ut Jesus, som han er så glad i, slik at soldatene kan føre ham bort. I bytte for sviket får han 30 sølv-

penger. Peter, som tre ganger nekter for at han kjenner Jesus, fordi han er for redd for sitt eget skinn til å vedstå seg sin venn.

Og disiplene som har lovet å våke over Jesus gjennom den mørke natten, men sovner fra ham, alle som en.»

Siden det ble innført strenge tiltak 12.mars, har jeg allerede hatt flere begravelser. I dem alle har jeg lest Jesu ord i Johannes-evangeliet:

«Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine». Det er en intens lytting til dette budskapet akkurat nå !!

Bjørn Eidsvåg sin vakre påskesang: «Kyrie» treffer oss alle:

«De sviktet da du trengte dem, du hadde gitt dem alt. / De valgte minste motstands vei, og sviktet da det gjaldt./ Og jeg har tenkt, det skulle ikke jeg ha gjort, jeg skulle kjempet sammen med deg./ Holdt rundt deg og tørket svetten bort, gjort det jeg kunne for å glede deg.»

Også Bjørn konkluderer med at han , som oss alle, svikter, fornekter og bedrar. Og da er vi ved kjernen i påskebudskapet – kanskje særlig nå - denne påsken. For akkurat i år er rommet ekstra stort, både for offervilje og for svik. Coronaen krever så mye av oss, både i vår nærmeste krets, og som samfunnsborgere.

Ofte ser vi det gode i det hverdagslige, det vi som regel ikke tenker over, men som blir tydeligere når krisen rammer oss.

Som butikkansatte som nå hver eneste arbeidsdag - risikerer smitte der de møter kunder ansikt til ansikt i kassa og mellom reolene. Helsepersonell i alle roller. I hardt rammede land har mange av dem allerede mistet livet.

I alle epidemier opp gjennom historien har leger og sykepleiere dødd i stort antall. Likevel har de gått trofast  fra dør til dør i gamle dager, og fra sykeseng til sykeseng i vår tid.

De har sverget en ed om å redde liv. Den viker de ikke fra.

Noen mennesker ofrer  sin egen sikkerhet,  kanskje til og med sitt eget liv. De gir oss andre noe å strekke oss etter. De blir en del av fortellingen om oss - om mennesker på sitt aller beste.

Slik vi helst vil være – men ofte ikke klarer.

Derfor trenger vi fortellingene som handler om noe større som kan gi rom for tanken. Som påskeevangeliet.

Nå som døden brått har rykket nærmere, gjennom et virus som herjer verden kan det hjelpe å gå inn i historier som har gitt styrke til mennesker i snart to tusen år.

I mitt eget møte med døden og begravelsene som jeg har forrettet etter 12.mars, har jeg måttet gå inn i et nytt møte med min egen dødsangst - mitt eget forhold til egen død - min død.

Kanskje har jeg alltid vært redd for døden og tenkt mye på den !!

Far var fisker - ute på storhavet , Barentshavet mot russergrensen, Island, Shetland og Norskehavet. Mange måneder ad gangen –

i storm og uvær ofte. Mor var redd til tider - vi barna også !!

Far hadde møtt døden tidlig i sitt eget liv.  Farfar døde brått da pappa var bare 9 år gammel - hjerneblødning - de kom bærende med han på noen planker opp fra fiskeskøyta . Pappa snakket aldri om det - men broren som var to år eldre - fortalte meg om det. Farmor satt igjen med en ungeflokk på syv - fra bare noen måneder til 14 år -  i 1925 !! Det er fire år før det store krakket!!

Hennes bror - Stor Bernhard som de kalte han, og som jeg er oppkalt etter -  ofret eget kjærlighetsliv - og ble som en far for hele ungeflokken !! Han døde i 1961.

Skulle bare ro for å se til en fiske komme - snudde brått - rodde i land - gikk opp på loftet sitt - ba Fadervår - og så døde han.

Siden har jeg alltid trodd Himmelen finnes - å se «gammelonkel» igjen har alltid levd i tankene mine - takke han en dag for den Veiviseren han er blitt i livet mitt !!

Mor mistet sin far det året hun ble konfirmert -. konfirmasjonen ble utsatt fra mai til august fordi flere konfirmantforeldre døde. Presten måtte ta unna begravelsene først!! Utsettelse av nettopp konfirmasjonene – er ikke ukjent for oss nå. 

Morfar døde av tæring - tuberkulose (tub) - i 1938.

Mamma lever enda - går i sitt 97nde. Hun har ofte fortalt om hvordan hun syntes det var så vondt å se pappaen sin lide - også en søster mistet hun i samme epidemien. Søsteren også la i stuen hjemme hos de – slik døde de den gangen -  og hun hadde mye vondt. Bildet av tante Olga som døde bare 16 år gammel hang i finstuen vår -  i oppveksten min.

Når jeg tar med at pappa var soldat og sloss mot tyskerne under krigen - i Gratangen – de formelig vasset i lik. Han snakket aldri om det til oss -  men når de var i storm på havet - meddelte han seg til de andre mannskapet.

De hadde måtte bore hull i isen og slik gravlegge sine skutte med-soldater - hvilke inntrykk - hvor rystende for pappa å bære inne seg

Da jeg så Erik Poppe sin film om «Utøya» - så hvordan de flyktet fra skuddene - forstod jeg mere av hvordan pappa må ha hatt det!!

Det satt en enorm respekt for døden inni pappa og mamma.

Et hellig alvor - alltid en stillhet rundt middagsmåltidet husker jeg når noen døde. Varsomhet - medfølelse – sorgfulle.

De hadde tapene inni seg - pappa som ikke klarte å si ordene -

mamma som gråt åpenlyst - gjennomsiktig - med hjertet utenpå.

For halvannet år siden fikk jeg diagnosen kreft  - det var et sjokk !! Det ble mye angst til å begynne med - tross beskjed om at her finnes behandling . Det var dette med å tro Håpet da ..

Å reise til Radiumhospitalet og sitte på venterommet med blodprøvene sine er spesielt – MR bilder og CT maskin !!

Siden ble det behandling der - og stråling her på sykehuset.

Når du har svinget av i Baneheiatunnelen til sykehuset 25 ganger for stråling - kjenner du høy bevissthet på glede den dagen du bare skal være sammen med prestekollegaer på tekstsamtale på Lund eller Oddernes - og slipper svinge til høyre fil – sykehuset.

Du får en egen erfaring når du har gjennomlevd sykdom som kreft.

Når du har mistet lillesøsteren din i kreft altfor ung i tillegg. Dessuten henne jeg var gift med 35 år - som er mammaen til våre to barn. Hennes livsskjebne bærer også jeg alltid med meg.

Tar jeg med at storesøsteren min og storebroren døde brått av hjertestans - altfor tidlig .. Ja, da forstår kanskje de fleste som leser dette – at dødsangsten og derfor identifiseringen med «min

egen dødelighet» - kan være ekstra sterk for meg i disse Corona-

tider. Det er på innsiden av disse tankene og følelsene mine jeg har valgt å ta dere med i dette møte .. HVA KUNNE JEG FORKYNNE

INN I DENNE HELT ANNERLEDES TIDEN ??

Alt jeg har gitt dere av personlig historie har formet mitt møte med

døden, og det er ord jeg ikke har satt på disse tanker og følelser før.

Da jeg begynte å studere,  trodde jeg at jeg ville tilegne meg nye kunnskaper og ny innsikt gjennom bøkene. Rundt neste sving – les: bok -  ville alt åpne seg. Jeg ville forstå mere av livet,  av døden, av kjærligheten, av ondskapen («havet» - kaoskreftene - som er det bildet bibelen bruker blant annet i Åpenbaringen 21).

Det var først da jeg studerte sjelesorg et år i USA i 1983 - at jeg begynte å forstå at fars og mors historie formet meg dypere enn jeg hittil hadde forstått..

En av mine nære venner – professor i psykiatri – selv rammet av alvorlig kreft - sa det slik: «De som ikke har vært der selv - vet ikke bæra av hva dette dypest sett handler om før det er  deres egen tur.

Intellektuelt  og kunnskapsmessig - ja, men på det følelsesmessige dyp .. no, no»  ..

Slik vil det nok være - også når vi møter brutal og voldsom død som noen mennesker rammes av. Mennesker jeg selv har stått nær!!

To ganger i min prestetjeneste har jeg møtt døden på sitt mest grusomme og meningsløse - Baneheiadrapene og Dalaneulykken.

Da åpnet vi kirkene - Grim kirke i maidagene i 2000 - hvor to barn ble drept på den verst tenkelige måten som kan ramme mennesker. Og Hellemyr kirke i oktober 2002 - fire ungdommer brutalt revet bort i bilulykke. Ekstremt VONDE hendelser som har preget også mitt liv .. om enn bare fra det å gå ved siden av.

Påskefortellingen lar seg ikke bevise. Det handler om tro og tvil.

Men resultatet er klart – den danner grunnlag for et tankesett der vi beundrer menneskers vilje til å ofre seg for andre.

Her er så uendelig mye som kunne vært sagt - når vi kommer inn i landskapene knyttet til - livet - døden - havet og kjærligheten.

I urolige tider er kan hende frykten for framtida aller mest påtrengende. Vi er der NÅ !!

«Frykt ikke», sier engelen ved JESU grav.

Det samme budskapet lød da JESUS ble født.

Gjeterne på marken ble skremt av budskapet de møtte ved Betlehem. De fikk trøst som satte dem i bevegelse:

«Frykt ikke, men gå og se barnet som er født.»

For frykten skal ikke vinne over oss.

Påsken er ikke avlyst!!  Slik har kirken møtt pandemien!!

Håpet er ikke avlyst!! Påsken er evig!!

Påsken gir oss tilgivelsen og løftet om at den betingelsesløse JESU kjærlighet er sterkere enn hatet. Og vi får en utfordring:

«Frykt ikke, men gå og gjør noe for noen» !!

Og kanskje er det nettopp det som er fryktløshetens vesen:

Å vende sitt ansikt og sin oppmerksomhet mot den oppstandne og hans oppdrag til oss - slik at LIVET blir fylt av innsatsen for vår neste - og for en bedre verden.

Det døyver frykten og nærer troen !!

Påsken kommer med våren. Død blir til liv.

«Såkorn som dør i jorden/ oppstår som fylte aks.

Druer som knuses i gjærkar/ modnes til gyllen vin»

Stort er troens mysterium !!

Det er en eksistensiell sammenheng mellom det å miste og det å finne - mellom det å ofre noe og å vinne noe.

Forsoning er knyttet til livserfaring: Det er ved å oppgi posisjoner at man kan vinne fred. Det er når en risikerer og går den andre i møte - at nye historier og sannheter skapes.

Det er når man gir av sitt eget, det er mulig å oppnå noe som er større. Det er når noe dør, at nytt liv kan springe fram.

Når uenighet, usannhet og ufred råder, spres utryggheten og skyggene blir lange.

Der konflikter og ufred rår, er det løgnens nyhetene som får rom.

Evangeliets gode nyhet om JESU oppstandelse er et mysterium som kun lar seg gripe i tro.

I påskeevangeliet møtes jord og himmel - det finnes håp –

for døden er overvunnet.

Ved JESU død på et kors har GUD forsonet sitt skaperverk med seg. Det er ikke lenger to forskjellige sannheter,

men GUDS og menneskers virkelighet er forenet.

I den forsoningen ligger enda håpet om den nye historien

om menneskers liv - og om den verden vi lever i.

Evangeliet gir fortsatt kraft til å kjempe for rettferdighet –

og det formidler GUDS grenseløse nåde.

Det er budskapet om sannhet, forsoning og nytt liv !! Amen.

Arnold Eidslotts dikt har alltid vært til inspirasjon i min 40 årige tjeneste som prest til sommeren (ordinert 15.juni 1980)

Gå sakte menneske

Søk en høyere gjerning/

Trykk en lidendes hånd/

-

Gi han din hånd

Han som står rådløs

ved veikrysset bror

-

Håndtrykk lønnes ikke

med kongens mynt min venn

for håndtrykk lønner seg selv

-

Det er fødsel

at to hender møtes

den høyere gjerning fødes

-

Gå sakte og let

etter de rådløse hender

Hvert håndtrykk føder en stjerne   

Likeledes Stein Mehren sitt dikt,  NÆRHET

Jeg kan bære din sorg

et stykke på veien

og åpne min glede i din

Men kan ikke leve ditt liv

eller dø din død

Vi kan bytte blikk

og kjærtegn og veksle ord

og krefter mellom oss

Men du er ikke meg

og jeg er ikke deg

Derfor kan vi finne frem

Til hverandre for å være

oss selv hos hverandre

en liten stund i tiden.

Svein Ellingsen får siste ordet:

Døden må vike for Gudsrikets krefter!

Livet er gjemt i et jord-dekket frø.

Se, i oppstandelsens tegn skal vi leve.

Se, i oppstandelsens lys skal vi dø.

Del